Slik forsket vi på aha-opplevelser med trylling

I 2016 publiserte jeg, sammen med kolleger ved Universitetet i Bergen og Columbia University, en studie hvor 51 deltakere fikk se 32 korte videoer av trylletriks og skulle finne ut hvordan triksene var gjort. Underveis målte vi hva de følte. Her er hvordan studien ble gjennomført, hva vi fant, og hva som overrasket meg mest.

Kort fortalt

• 51 studenter ved Universitetet i Bergen så 32 videoer av trylletriks på 15 sekunder hver, og skulle forsøke å finne ut hvordan hvert triks var gjort.
• Etter hvert triks oppga de om løsningen kom som en aha-opplevelse, hvor sikre de var på svaret sitt, og underveis også hvor nær løsningen de følte seg.
• 29 prosent av løsningene kom med et aha. Disse var oftere riktige, med 57 mot 37 prosent, og deltakerne var sikrere på dem, med 78 mot 69 på en skala fra 1 til 100.
• Sikkerheten sa dog lite om hvorvidt aha-løsningene faktisk var riktige, og deltakerne holdt hardere på nettopp de gale aha-svarene sine.
• Studien er publisert i Frontiers in Psychology og er åpent tilgjengelig.

Hvordan begynte studien?

Studien begynte som et studentprosjekt ved Det psykologiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Jeg hadde da allerede arbeidet som tryllekunstner i en del år, og det å kunne bruke faget mitt som forskningsmateriale var åpenbart fristende.

Metoden vi endte opp med å bruke, såkalte varmemålinger, ble utviklet av Janet Metcalfe og David Wiebe i 1987. Dette gjorde at Metcalfe ble invitert med på denne studien, og hun fikk derfor se sin egen metode brukt på materiale hun neppe hadde sett for seg i 1987!

Hvorfor trylletriks og ikke vanlige oppgaver?

Fordi trylletriks kan løses både med og uten innsikt, og det løser et gammelt metodeproblem i innsiktsforskningen.

Tradisjonelt har forskerne brukt to ulike sett med oppgaver, hvor noen var antatt å gi innsikt og andre ikke, for så å sammenligne de to settene. Problemet med en slik fremgangsmåte er at man ikke kan vite om forskjellene man finner skyldes innsikten, eller om de skyldes at oppgavene rett og slett var ulikt vanskelige, ulikt motiverende, eller krevde ulikt mange steg.

Amory Danek og kolleger tok i 2013 i bruk trylletriks nettopp for å komme rundt dette, og vi bygget videre på arbeidet deres.

Hvordan ble videoene laget?

De 32 videoene ble filmet i studio, med Mats Svalebjørg som utøvende tryllekunstner og Myreze som filmet. Hvert klipp varer nøyaktig 15 sekunder.

Selve utvalget av triks var det mest tidkrevende. Et tryllekunststykke består ifølge Arturo de Ascanio av en utgangssituasjon, et magisk øyeblikk og en avsløring, og for at et triks skulle kunne brukes måtte alle tre fasene få plass innenfor de 15 sekundene. Videre stilte vi disse kravene:

• Bredde i effektene. Triksene skulle dekke ulike grunnleggende magiske effekter, altså at noe fremtrylles, forsvinner, forvandles eller trenger gjennom noe annet.
• Bredde i metodene. Noen triks skulle bruke like metoder til å oppnå ulike effekter, og andre ulike metoder til å oppnå like effekter.
• Enkle løsninger å beskrive. Metoden måtte kunne forklares med relativt få ord, ellers ville det bli umulig å vurdere svarene.
• Lite avledning. Triksene ble fremført som rene problemer, uten misdirection eller overflødige fakter.

Kameravinkelen varierte også, ettersom ulike triks krever at man ser ulike ting. 13 av videoene viser tryllekunstneren stående, 6 viser ham bak et bord, og 13 viser bare hendene og bordplaten.

Hva måtte deltakerne gjøre?

Deltakerne satt i avlukker i grupper på tre til fem, og oppgaven var programmert i E-Prime. For hvert triks gikk det slik:

Videoen ble vist i 15 sekunder. Så kom en skala hvor deltakeren skulle angi hvor nær løsningen hen følte seg, altså varmemålingen, med en glidende skala fra blått til rødt. Deretter fulgte en pause på elleve sekunder, en ny varmemåling, og så videoen på nytt. Hvert triks kunne vises opptil tre ganger, med opptil fem varmemålinger underveis.

Når deltakeren mente å ha løsningen, trykket hen på mellomromstasten. Da kom først spørsmålet «Hadde du en aha-opplevelse?», hvor hen svarte ja eller nei. Så skulle hen skrive inn løsningen, eller «vet ikke». Til slutt oppga hen hvor sikker hen var på svaret sitt.

Deretter fulgte en flervalgsoppgave med fire mulige løsninger, hvorav én var riktig, en ny sikkerhetsvurdering, og et spørsmål om hvilken strategi hen hadde brukt for å velge.

En detalj er verdt å nevne her. Danek og kolleger hadde i sin definisjon av aha-opplevelsen fortalt deltakerne at et aha innebærer at man er ganske sikker på at svaret er riktig. Vi utelot bevisst enhver henvisning til sikkerhet i vår definisjon, nettopp fordi vi ønsket å måle sikkerheten uten å ha plantet den først. Deltakerne var altså likevel sikrere på aha-svarene sine.

Hvordan avgjorde vi om et svar var riktig?

Alle løsningene ble vurdert uavhengig av to profesjonelle tryllekunstnere, på en skala fra helt feil til helt riktig. Enigheten mellom oss var høy, med en Cronbachs alfa på 0,911.

Som en tommelfingerregel gjaldt at dersom et triks bestod av flere mindre effekter, eksempelvis at en ball både forsvinner og kommer til syne igjen, måtte alle effektene være forklart for at svaret skulle regnes som riktig. Det holdt altså ikke å ha forstått halve trikset. De tilfellene hvor de to vurdererne var uenige om riktig eller galt, ble diskutert enkeltvis.

Trikset fremføres av Mats Svalebjørg. Alle triksene i studien ble bevisst fremført uten misdirection og uten overflødige fakter, siden de skulle være rene problemer å løse og ikke underholdning.

Hvor mange forsøk måtte forkastes?

Av totalt 1632 forsøk måtte 661 forkastes, slik at 971 forsøk stod igjen til analysene.

Det var flere grunner til at et forsøk ble forkastet: Forsøk hvor deltakeren svarte «vet ikke» eller lot tiden løpe ut, ble utelatt. Det samme gjaldt svar som inneholdt flere alternative løsninger, og tilfeller hvor deltakeren oppga å ha kjent trikset fra før. Åtte deltakere ble utelatt helt, ganske enkelt fordi de aldri rapporterte en eneste aha-opplevelse.

Ett triks måtte utelates for alle deltakerne, nemlig Three Card Monte. Ingen av de 51 deltakerne kom frem til riktig løsning på det.

Hva fant vi?

Av de 971 forsøkene ble 29 prosent løst med en aha-opplevelse, mens 71 prosent ble løst uten.

Aha-løsningene var oftere riktige. 57 prosent av dem var riktige, mot 37 prosent av de øvrige løsningene. Dette er i tråd med tidligere funn både fra Danek og fra Carola Salvi og kolleger.

Deltakerne var sikrere på aha-løsningene. Gjennomsnittlig sikkerhet var 78 mot 69 på en skala fra 1 til 100.

Tiden var omtrent den samme. Deltakerne brukte i snitt 38 sekunder på forsøk som endte med et aha og 41 sekunder på de øvrige. Forskjellen var ikke statistisk signifikant, hvilket avviker fra det Danek og kolleger fant.

Varmemålingene skilte ikke mellom de to. Vi hadde forventet at deltakerne skulle føle seg gradvis varmere før løsninger uten aha, slik Metcalfe og Wiebe fant i 1987. Det gjorde de ikke.

Sikkerheten traff dårligere på aha-svarene. Her brukte vi et mål som sier hvor godt den enkelte klarer å skille sine egne riktige svar fra sine egne gale, ut fra hvor sikker vedkommende oppgir å være. Verdien 0,5 tilsvarer ren gjetting. For løsninger uten aha lå deltakerne på 0,64, altså tydelig bedre enn gjetting. For aha-løsningene lå de på 0,57, og det er ikke til å skille fra ren gjetting.

Deltakerne holdt hardere på gale aha-svar. Da de fikk fire alternativer å velge mellom etterpå, valgte 63 prosent alternativet som lignet mest på sitt eget gale aha-svar, mot 51 prosent for gale svar uten aha.

Hva overrasket meg mest?

At sikkerheten sviktet nettopp der den føltes sterkest.

Deltakerne var mer sikre når de hadde hatt et aha, og de hadde faktisk oftere rett. Likevel klarte de i disse tilfellene ikke å skille sine egne riktige svar fra sine egne gale. Sagt annerledes visste de at de var sikre, uten å vite hva sikkerheten var verdt. Og når aha-svaret var galt, var de altså mer tilbøyelige til å holde fast ved det.

Dette er den delen av funnene som har fulgt meg videre, og som jeg har brukt mest i formidlingsarbeidet mitt siden. Jeg har skrevet et eget innlegg om hva det betyr.

Hva er svakhetene ved studien?

Det er flere, og de bør nevnes.

Varmemålingene er det svakeste punktet. Vi kunne bare bruke forsøk med tre eller fire målepunkter, hvilket førte til at 70 prosent av forsøkene falt bort fra denne analysen. Til sammenligning tillot Metcalfe og Wiebe opptil 40 varmemålinger per oppgave i 1987. Med så få målepunkter er det fullt mulig at det fantes en forskjell vi ikke kunne se.

Videre er det ikke sikkert at et selvrapportert aha faktisk tilsvarer ren innsikt. Noen løsninger kan godt ha kommet gjennom en blanding av de to rutene. At deltakerne selv opplevde de to typene som forskjellige, og at de oppførte seg ulikt etterpå, taler dog mot at forskjellen bare er innbilt.

Til sist var deltakerne studenter uten særlig kjennskap til tryllekunst. Et svar ble bare regnet som riktig dersom det beskrev den faktiske metoden, og det er tenkelig at enkelte hadde forstått premisset i trikset uten å kjenne metoden som gjør det mulig.

Vanlige spørsmål

Hvor kan jeg lese hele studien?
Studien er åpent tilgjengelig i Frontiers in Psychology under tittelen «Intuitive Feelings of Warmth and Confidence in Insight and Noninsight Problem Solving of Magic Tricks».

Hvem fremførte trylletriksene i videoene?
Mats Svalebjørg fremførte alle triksene, og bidro også til vurderingen av løsningene deltakerne skrev inn. Videoene ble filmet av Myreze.

Hvor mange trylletriks ble brukt?
32, hvorav 20 var de samme eller tilsvarende triks som Danek og kolleger hadde brukt i 2014. Ett triks, Three Card Monte, måtte utelates fordi ingen løste det.

Kan man se videoene?
Tre av klippene er offentlig tilgjengelige og er også gjengitt som bildeserier i artikkelen. De øvrige er ikke publisert.

Hva er varmemålinger?
Varmemålinger, på engelsk warmth ratings, er en metode hvor deltakerne underveis i problemløsningen angir hvor nær løsningen de opplever å være. Metoden ble innført av Metcalfe og Wiebe i 1987.

Kilder

• Hedne, M. R., Norman, E. & Metcalfe, J. (2016). Intuitive Feelings of Warmth and Confidence in Insight and Noninsight Problem Solving of Magic Tricks. Frontiers in Psychology, 7:1314. doi:10.3389/fpsyg.2016.01314
• Metcalfe, J. & Wiebe, D. (1987). Intuition in insight and noninsight problem solving. Memory & Cognition, 15, 238–246. doi:10.3758/BF03197722
• Danek, A. H. m.fl. (2013). Aha! experiences leave a mark: facilitated recall of insight solutions. Psychological Research, 77, 659–669. doi:10.1007/s00426-012-0454-8
• Danek, A. H. m.fl. (2014). Working wonders? Investigating insight with magic tricks. Cognition, 130, 174–185. doi:10.1016/j.cognition.2013.11.003
• Salvi, C. m.fl. (2016). Insight solutions are correct more often than analytic solutions. Thinking & Reasoning, 22, 443–460. doi:10.1080/13546783.2016.1141798
• de Ascanio, A. (1964/2005). Analysis of an Effect. I J. Etcheverry (red.), The Magic of Ascanio. Madrid: Páginas.

Mikael Ringstad Hedné har mastergrad i psykologi fra Universitetet i Bergen, med spesialisering i intuisjon og metakognisjon, og er norgesmester i trylling fra 2017. Studien omtalt her er hans egen, publisert i Frontiers in Psychology i 2016.